Men Oslo er også byen med størst andel leieboere, flest fattige og vanskeligstilte på boligmarkedet, og størst forskjeller. Boligmarkedet i Oslo er utilgjengelig for en stor del av byens befolkning. 40.000 Oslo-borgere er vanskeligstilte på boligmarkedet, og 31 % av husholdningene leier bolig – seks prosent høyere enn landsgjennomsnittet.
Hvordan er det å leie bolig i Oslo? For en del av oss oppleves det som helt greit. Noen velger selv å leie. Det kan være på grunn av studier eller arbeidssituasjonen. Men for mange oppleves det vanskelig å leie bolig i Oslo. Høye husleier, korte kontrakter og ufrivillig flytting, lav boligstandard og liten tilhørighet til nabolaget er trekk som går igjen når leieboere spørres om hvordan det oppleves å leie. Blant Leieboerforeningens medlemmer oppgir halvparten at de bekymrer seg over kontraktsfornyelse og husleieøkning. Mange leieboere kjemmer på en skam over det å leie bolig, og skammen forsterkes gjennom et ensidig politiske fokus på målet om å eie sin bolig.
Men vi kan ikke alle bli boligeiere, og hovedstaden vår må også være et sted der vi som leier, skal oppleve at vi bor trygt og godt. Det er det beste for enkeltmennesket, for familier, for nabolag og for byen vår. Skal vi oppnå gode nabolag for alle, og skal alle Osloborgere få muligheten til å medvirke og delta, trenger også leieboere å kjenne at vi har en botrygghet som istandsetter oss til å slå røtter og engasjere oss i lokalsamfunnet.
Det fordrer at det legges opp til langsiktige leiekontrakter slik at også leieboere kan slå røtter, bygge naboskap og føle på eierskap til nabolag og lokalmiljø.
Partiene i bystyret i byen representerer oss alle – også vi som leier. Eierpolitikken gjennomsyrer både partiprogrammene og praksis. Selv om noen av partiene nevner leiepolitikk i sine eksisterende programmer og programutkast til neste bystyreperiode, havner leieboerne og leiesektoren alltid i skyggen av eierlinja. Byrådssaken Nye veier til egen bolig hadde et mål om et tryggere og bedre leiemarked, men endte opp som en inngang til eiermarkedet for noen få, og er et eksempel på hvordan leiesektoren ofres når boligpolitikken skal utformes.
Noen ting har blitt gjort. De kommunale beboerne blir i større grad hørt enn tidligere, og en ny kommunal bostøtte er innført. Men det er ikke nok.
I en by som Oslo vil det alltid være behov for en stor andel leieboliger. Både for de mest sårbare av oss, og andre. Noen klarer ikke å kjøpe bolig, andre ønsker det ikke. Oslo må være en hovedstad også for leieboerne, og bystyret må ta ansvar for å sikre at alle skal bo trygt og godt i byen vår.
Leieboerforeningens ti forslag for en leieboervennlig hovedstad
Medvirkning og kunnskap
- Opprett et eget leieboerråd, organisert som et sentralt brukerråd for Oslo kommune, og lag en strategi for Oslo som en leieboervennlig hovedstad.
- Opprett en byrådspost for bolig.
Statlig påvirkning
- Bruk påvirkningskanaler for å endre statlig leiepolitikk. Den nye husleieloven må sikre langsiktighet, rettsikkerhet og botrygghet for leieboerne, og Oslo kommune trenger tilskudd til utleieboliger. De statlige satsene for bostøtte må økes.
Allmenne boliger
- Bruk kommunens tomtereserve til trygge og gode leieboliger for folk med lave og ordinære inntekter, i kombinasjon med eierboliger, studentboliger og kommunale boliger
Kommunale boliger
- Tilby langsiktige leiekontrakter i de kommunale boligene, og fortsett å øke Oslobostøtta
- Bygg og kjøp mange flere kommunale boliger
- Slutt å tappe Boligbygg for penger gjennom konsernbidraget, og rehabilitere de kommunale boligene
Det private leiemarkedet
- Opprett et leieboligtilsyn på det private leiemarkedet
- Inngå flere tilvisningsavtaler med profesjonelle utleiere, og krev langsiktige leieavtaler på vegne av beboerne
- Tilby kommunal bostøtte til vanskeligstilte på det private leiemarkedet
Les også:
Lei av at 26,5 prosent av byens befolkning ikke blir prioritert (Dagsavisen)