Vi har møtt Solfrid som er oppvokst på Tøyen. Hun har fulgt prosessen rundt skandaleblokka Hagegata 30 fra den ble bygget og til den ble tømt i 2014. Her er hennes fortelling.
Parisersalongen
Vil du starte med å fortelle litt om hele prosessen rundt Hagegata 30, sånn som du husker og opplevde det?
– I 1969 så var det oppført en stor blokk på Tøyen torg, der hvor baker Nordby er i dag, der lå Parisersalongen. Og jeg husker det fordi jeg var der og fikk stelt håret mitt da jeg skulle konfirmeres, og det var i 69. Og derfor så husker jeg at da sto det ferdig. Og så sto vel Hagegata 30 og Hagegata 31 ferdig i 1975, 1976. Og Hagegata 22 som var ligningskontoret som var der før, sto vel ferdig i 77-78. Så Hagegata 30 var den første bygningen som sto på torget.
Og når var det du flytta inn der?
– I 1975.
Flytta inn før det var ferdig
Så du flytta inn der med en gang det var ferdig?
– Vi flytta inn der før det var ferdig. Og det kom av at vi hadde bestilt noen møbler som kom før tida. Så da måtte møblene flytte inn. Og en som jobba der passa på dagtid, og vi på kveldstid. For det gikk ikke an å låse dørene. Så det var en 14 dager, 3 uker det var sånn. De fleste flytta inn i juni 1975.
Og da var det en kommunal leiegård?
– Ja, det var ikke Boligbygg som hadde det først, det var et annet navn, men jeg husker ikke navnet på det kontoret da. Men det ble i hvert fall Boligbygg til slutt. Dem holdt til oppi Sporveisbygget.
Alt var så fint
Hvordan var det for deg da du flytta inn i Hagegata 30?
– Altså det var helt fint. Det var helt nye leiligheter. Og de fleste som flytta inn der, vi kom jo fra leiligheter uten bad. Så det var jo luksus for oss å flytte inn der.
Ja, for det var rundt byfornyelsen det omtrent?
– Det så jo helt annerledes ut på Tøyen før de begynte å sanere. Masse gamle trehus som på Kampen og Vålerenga.
– Jeg bodde jo i ett av de gamle trehusene i Hagegata. I Hagegata 21. Så når dem reiv nede i 21, så sto jeg på balkongen i Hagegata 30 og så at dem reiv.
Hva var kriteriene for å få bolig i Hagegata 30 da?
– Kriteriene der var at alle de gamle trehusene som var i Hagegata, det var private gårder. Men de som eide de gårdene, de hadde solgt dem til kommunen uten at beboerne visste noen ting. Eller dem eksproprierte dem, var vel det som skjedde. Fordi kommunen allerede hadde bestemt at Tøyen torg skulle planlegges og bygges, og at alt skulle rives. Men det fikk jo ikke vi vite før nesten et par, tre måneder før dem skulle rive.
Erstatningsleieligheter for byfornyelsen
Ok, så da var det en slags erstatningsleilighet da eller?
– Ja, det kom noen fra kommunen hjem til oss. Og da kunne vi få noe mange andre steder i byen. Men på grunn av at fattern jobba på Løren, og han begynte såpass tidlig på morgenen, så kunne han ikke flytte noen andre steder fordi da gikk det ikke noen busser eller T-baner. Så han måtte gå til jobben. For dem vil flytte oss rundt omkring i byen, hadde dem tenkt. Og da dem kom hjem til oss, for dem hadde ikke noen møtelokaler da, og da sa pappa at dem holder på å bygge oppå senteret der. Men da var det visst mest folk fra Kolstadgata og Gruegata som skulle dit, sa dem. For vi fra Hagegata, vi skulle visst ikke dit. Men så visste vi om flere i de andre gårdene i Hagegata som hadde fått tilbud i Hagegata 30, så dem kom jo ikke noe videre med den. For dem som kom til Hagegata 30, det var folk fra Kolstadgata og Hagegata. Dem fra Gruegata, dem kom til nummer 29 tror jeg. Den kom litt seinere, for Gruegata ble revet seinere enn Hagegata og Kolstadgata. I 2014 mener jeg, så fikk vi de her brevene om at dem skulle begynne å selge.
Ja, for da hadde du bodd der siden 1975?
– Ja, og i 2014 flytta jeg ut. Oktober 2014. Egentlig så fikk vi brev om at vi skulle ikke bli hevet ut før om 2-3 år, sto det i det brevet. Men plutselig noen måneder seinere, så fikk vi et brev til at vi måtte ut innen den og den datoen. Så det var i 2014 vi var i det møtet med Boligbygg da.
Hvor dere ble informert om at de skulle selge Hagegata?
– Ja. Dem skulle selge det til Studentsamskipnaden. Men det gikk jo ikke.
Tøyenløftet
Oslo bystyre vedtok i 2013 «Tøyenløftet», i utgangspunktet en femårig satsing som kom til blant annet på bakgrunn av enighet om å flytte Munch museet fra Tøyen til Bjørvika. Et av tiltakene i Tøyenløftet var at antallet kommunale boliger på Tøyen skulle reduseres.
– Så vi skulle miste både Munch museet og Hagegata 30. Og da vi måtte flytte derfra fikk jeg beskjed om at jeg måtte kjøpe noe selv. Jeg kunne da få et kommunalt lån. Og da fikk jeg et lån på 1,8 mill. Og i 2014 så fikk du ikke noe leilighet for det. Ikke en liten hybel en gang. Så utpå høsten en gang, 2014, da begynte jeg å bli veldig stressa. For jeg fikk jo ikke noe. Så da kontakta jeg Boligbygg igjen. Og da sa dem at dem hadde en leilighet på Tøyen. Så da måtte jeg bare ta den. Jeg fikk ikke noe flere valg. Jeg turte ikke å si nei da. Selv om den var ikke akkurat så veldig fin da. Det så ut som om noen hadde satt fyr på døra inn til soverommet. Men jeg har hengt noe over så jeg ser ikke at det er brennmerker der. Det er ikke så aller verst der jeg fikk leilighet, men jeg har ikke sola som jeg hadde i Hagegata 30.
For der hadde du sola inn i leiligheten?
– Vi hadde to balkonger. En liten og en stor. Så vi hadde sola fra ca kl. 11 til sola gikk ned.
Barnefamilier flytta inn
Har du gjort deg noen tanker om hvordan blokka endra seg i de nesten 40 årene som du bodde i Hagegata 30?
– Det ble en del utskifting, for mange av dem som bodde der først var eldre folk. Så da ble det utskifting og det kom etter hvert inn barnefamilier. Og de blei jo boendes. Så jeg har jo sett ungene fra dem var nyfødte og til dem flytta ut. Og det var mange av de ungene som var født i gården som ikke skjønte hvorfor dem skulle flytte. Fordi det var flere av dem som flytta langt av gårde, og de måtte bytte skole.
Å ja, så de ble sendt til andre bydeler?
– Ja, for når Boligbygg flytter dem, da kan de flyttes hvor som helst. Men ikke hvis du selv ber om å bli flytta til en annen bydel. Da får du jo ikke det. Jeg vet ikke hvor alle havna, noen ble flytta til Brinken, et par i Kolstadgata og Gruegata. Noen fikk enkeltstående kommunal bolig, ikke i helkommunale gårder. Og noen fikk kjøpt med Husbanklån. Og noen begynte å leie på det private markedet også. Jeg tror det bare var meg igjen med tidsubestemt kontrakt i gården, for de fleste hadde gått bort. Men da pappa døde, så overtok jeg hans tidsubestemte kontrakt. Jeg tror ikke det var noen flere igjen i gården med det.
Treårs kontraktene
Så da ble det en ny tildelings-prosess for de andre da?
– De andre hadde bare de treårs kontraktene, eller fem år. Jeg vet også at det forekom 6 måneders kontrakter i Hagegata 30 på slutten. Om det var fordi dem skulle selge ut, jeg vet ikke. Men det var egentlig før vi visste at vi måtte flytte. På slutten var det veldig mye gjennomtrekk.
Da dere flytta inn der i 75, var det da kommunale boliger?
– Det var helkommunalt. Alle de boligene på senteret er helkommunale. Men Hagegata 29 er ikke helkommunal lenger. For der begynte dem å selge ut leiligheter. Der er det vel 60-70% solgt som enkeltstående leiligheter. For der var det nok også en del som hadde livstidskontrakter som bor igjen.
Stått tom i åtte år
Nå har jo Hagegata 30 stått tomt siden 2014, det er 8 år. Hva tenker du om det?
– Når kommunen klager over at dem har så få kommunale leiligheter, da skjønner jeg ikke hvorfor dem lar den stå tom i 8 år.
Hvordan var vedlikeholdet underveis i de 40 årene?
– I begynnelsen så vasket vi trapper og alt sånn selv. Og etter hvert så kom det et sånt vaskefirma som tok over det. Også hadde vi jo dugnader så da vasket vi skikkelig og leide en bonemaskin. Og så fikk vi vel noe maling så vi kunne male sjøl. For det ble ikke gjort noe fra Boligbygg. Dem kom bare når det var reparasjon av gangdører og heiser, det ble gjort. Og nedi kjelleren var det en del innbrudd. Og til slutt ble kjellerbodene stengt. Det var såpass mye skader der nede, og verken politiet eller brannvesenet ga oss tillatelse til å hente tingene våre i kjelleren. Men da vi skulle flytte ut så kom det en fyr fra politiet eller hvor han var fra, og sa at vi kunne gå ned og hente tingene våre. Men det gikk ikke an å gå rundt der, fordi alt lå strødd ut over på gulvet. Jeg fikk da tak i noe, og mye av det vi hadde var gammelt.
Så de bare stengte av bodene?
– De bare låste sånn at vi ikke kom inn i bodene. Det var det politiet eller brannvesenet som gjorde. Det var også brannfarlig der nede fordi det lå så mye på gulvene. Så den gamle dukkevogna mi, den ble borte. Den jeg fikk da jeg var 2 år. Det var så mye tull der i Hagegata på slutten. Si de fire, fem siste årene. Det var da det begynte å bli mye innbrudd.
Var det folk som bodde der som gjorde innbrudd da, eller folk utenfra?
– Man måtte ha nøkler for å komme seg ned i kjellerne, men det var også mye nøkler på avveie så det er ikke godt å si hvem som gjorde det.
Så det var ikke noe vedlikehold av balkongene eller andre bygningsmessige ting?
– Nei, dem kom og tok noen stikkprøver av noen av balkongene. For det flassa murpuss, så vi kunne få mye ting i hodet da vi var på balkongen, og småsteiner som falt ned. Men, neida det var visst ikke noe galt med dem. Men nå har dem jo funnet ut av at dem må gjøre noe. Det ble ikke gjort noe på 40 år på de balkongene. Vi klagde jo på vedlikeholdet. For vi hadde et gårdstyre der også. Vi vaska jo gangene og sånn selv på dugnader, for vi syntes ikke at det vaskefirmaet gjorde en veldig god jobb. Det var noen damer i gården som søkte Boligbygg om de kunne ta over vaskinga, men det fikk dem ikke. Da måtte dem gjøre det frivillig.
Bomiljøet ble dårligere
Hvordan var det med bomiljøet underveis mens du bodde i Hagegata 30, merket du noen endringer?
– Det skjedde noe de ti siste årene. Sånn 2004 omtrent. Det ble dårligere med at de som bodde der ikke gadd å komme på dugnad eller når det skulle gjøres noe. Foreldrene kom ikke, men ungene kom. For de fikk en sånn søppelklype til å plukke søppel med. Og bare dem så de søppelklypene da skulle dem jobbe. Så ungene var med.
Fakta om gjengs leie: Fra år 2000 ble husleiene i Boligbedriftens nye leieforhold fastsatt i henhold til gjengs leie. For å kompensere de mest vanskeligstilte beboerne ble BKB (kommunal bostøtte) innført samme år. På begynnelsen av 2000-tallet forekom det også viktige endringer i boligtildelingens kriterier og organisering. Nye og mer ensartede kriterier for tildeling av alle kommunale boliger ble vedtatt av bystyret i mai 2003. Kriteriene erstattet ulike særordninger på bydelsnivå, og bekreftet at kommunale boliger var ment som et midlertidig boligtilbud til de aller mest vanskeligstilte.
Kilde: Jardar Sørvoll, Kommunale boliger i Oslo 1896 - 2020 – et viktig stykke velferdsstatshistorie.
Fakta om Leiegårdskontoret: Leiegårdskontoret ble opprettet i 1898 som boligformidler. Kontoret forvaltet kommunale leiegårder som ble stilt til disposisjon for Oslos beboere. Den kommunale boligbyggingen nådde sitt høydepunkt i 1920-årene, og i 1950-årene ble mange av disse boligene solgt til beboerne. De resterende ble forvaltet av Forenede Boligselskaper A/S (FORBO), som ble nedlagt 1968; boligene ble da overført til Boligsjefens kontor. Det ble omgjort til Boligetaten i 1979. Boligbedriften ble opprettet 1990, da den overtok funksjoner fra Boligetaten og Vedlikeholdsetaten. I 2001 ble Boligbedriften omgjort til kommunalt foretak (KF), nåværende navn og organisering fra 2004.
Kilde: Oslo Byleksikon
Denne artikkelen er sakset fra et hefte som Leieboerforeningens Lokallag for kommunale leieboere i Oslo (LkL) utga i forbindelse med en beboerkonferanse 15.11.22. Vi du se hele heftet laster du det ned her.
