Av Lars Aasen
Daglig leder i Leieboerforeningen
(Kronikk publisert i Nationen 3. august 2022)
I slutten av juni varslet kommunalminister Sigbjørn Gjelsvik (Sp) at arbeidet med en ny helhetlig boligmelding er startet opp. I pressemeldingen fokuserer statsråden på utfordringer knyttet til i eieboligmarkedet – leiesektoren nevnes knapt. Dette illustrerer dessverre det vi fryktet – Senterpartiet er ikke spesielt opptatt av hva som skjer i leiesektoren.
De siste årene har vi fått mye ny kunnskap om leiesektoren. Mye av dette er forskning bestilt av myndighetene selv, og enkelt oppsummert kan vi sammenfatte situasjonen slik: De som leier bor med korte, tidsavgrensede leiekontrakter, leieboligene har lav standard, dårlig bomiljø, leieboerne bor trangt, har høye bokostnader og mange leieboere har lave inntekter. Den kommunale utleiesektoren er en skamplett som vi i Norge ikke kan være bekjent med. Denne situasjonen er et resultat av at leiesektoren har levd i skyggen av eierideologien i 75 år.
Å leie bolig er ikke et byfenomen, selv om andelen leieboere er høyere i de største byene enn i distriktene. Oslo ligger på fylkestoppen med 31 prosent leieboliger. Troms og Finnmark ligger nest høyest med 27 prosent tett fulgt av Trøndelag. Nederst på lista finner vi Rogaland hvor 20 prosent av husholdningene leier.
Det er leieboliger i alle landets kommuner – og mange steder burde det være flere. I den omfattende distriktsutredningen (NOU 2020:15 Det handler om Norge) peker det offentlige utvalget under ledelse av Victor Norman på at det er underskudd av leieboliger i mange distriktskommuner. Dette bidrar til å presse unge mennesker bort og vekk, og mangelen på leiealternativer vanskeliggjør etablering av nye arbeidsplasser og tilflytting. Også eldrebølgen kan møtes med etablering av flere tilpassede leieboliger.
En mer velfungerende leiesektor vil ha store fordeler for hele boligmarkedet. Det er en politisk og faglig kortslutning å tro at alt dreier seg om etableringsutfordringene for førstegangskjøpere slik Senterpartiet synes å mene.
Husleieloven er bibelen for leieboere og utleiere. Her står det er verdt å vite. Hva som er rett og galt, tillatt og ikke tillatt. Husleieloven ble vedtatt i 1939, og modifisert i 1999. Loven var kanskje forut for sin tid i da den ble vedtatt, men i dag henger den etter samfunnsutviklingen. Loven bærer preg av at å leie er noe midlertidig og annenrangs. Loven nærmest oppfordrer folk til å komme ut av leieboertilværelsen så raskt som mulig.
Vi som jobber med leieboere, ser altfor tydelig hvordan en mangelfull lovgivning skaper utrygge og dårlige liv. Utleiere tilbyr korte, tidsbegrensede leiekontrakter, øker husleien til markedsleie med jevne mellomrom, sier opp leieboer vilkårlig, ofte med fiktive begrunnelser, krever beslag i depositum, krever full rehabilitering ved fraflytting, nekter deg å henge opp bilder på veggen, nekter deg å ha kjæresten på overnatting. De færreste leieboere tør protestere og godtar pålegg som de ikke burde akseptere. Leieboere vet at tvister kan medføre at leieforholdet avvikles, og de som tør ta en kamp kan få urimelig store kostnader til advokat – og i verste fall utleierens advokat om de taper.
Langt fra alle utleiere oppfører seg som bøller. Mange private utleiere er gode mennesker og gjør så godt de kan for å skape trygge og gode rammer rundt leietilværelsen. De siste årene har det også vært en vekst i profesjonelle utleiere som tenker nytt. Dette er selskaper som ser at trygge og gode boforhold fører til mindre flytting og at leieboerne får eierskap til boligen og bomiljøet. Dette gir pluss på bunnlinja.
Samtidig er det også en viss uro for at utenlandske selskaper er i ferd med å etablere seg i Norge. Disse utleierne er langt mer brutale i sin framferd og ser på boligene som en ren finansiell transaksjon. De går langt for å maksimere profitt, og fullstendig uten hensyn til beboerne. Disse selskapene operer over store deler av verden og skaper alvorlige samfunnsmessige utfordringer. Vår husleielov er på ingen måte forberedt for en slik gruppe investorer.
Forbrukerrådet, Leieboerforeningen og flere andre har over lang tid pekt på behovet for å modernisere husleieloven. Vi kan ikke leve med at en stor gruppe av befolkningen skal stå med lua i hånda og akseptere et liv preget av utleiers moral og vilkårligheter. Vi har ikke tid til å vente på en boligmelding som kanskje skal drøfte behovet for en ny lov. Å utarbeide en ny tidsriktig husleielov er et rimelig og enkelt tiltak for å skape et mer forutsigbart og bedre leiemarked. Det vil samtidig vise at regjeringen tar leieboerne på alvor.