I de største byene i Norge er ulikheten på boligmarkedet et faktum
Nå rammes også innbyggere med vanlige inntekter, som ikke kan lene seg på den såkalte foreldrebanken. I politikken snakkes det om boligkrise, og regjeringen er opptatt av å vise handlekraft. De varsler grep for å styrke boligmarkedet, som å bygge flere boliger, eller å forenkle regelverket for å øke reguleringstakten – tiltak som først og fremst handler om å styrke eiendomsbransjen.
Kanskje vil dette bidra til å senke prisene noe, men vil det hjelpe deg? Du har jo uansett ikke mulighet til å bygge opp egenkapital til boligkjøp, når store deler av lønna går til husleie.
Boligpolitikken er preget av sterke historiefortellinger om boligeierskap som vår fremste markør på vellykkethet, og om at den norske boligpolitikken er verdens beste. Og det er godt å eie sitt hjem. Men hva med de andre? En million nordmenn befinner seg på leiemarkedet. Halvparten er langtidsleieboere. De bor ofte trangt, dårlig og dyrt. De går glipp av skattefradrag og verdistigning, og de mangler selvråderett over eget liv. Mange leieboere kan ikke selv velge hvor lenge de skal bo i hjemmet sitt, men må flytte fordi husleia skrus opp, eller fordi utleieren ikke vil fornye leiekontrakten.
Hvem leier ut?
Det store flertallet av utleierne, bruker utleie som en investeringsmulighet. Hele 40 prosent av utleierne er privatpersoner med sekundærboliger. Ytterligere 28 prosent leier ut del av egen bolig. Dette er en svært gunstig løsning for å betale ned på eget boliglån, med skattefri utleie, og korte leiekontrakter som sikrer utleiers råderett over boligen. Vi har også en liten kommersiell utleiesektor i Norge, på rundt 11 prosent. Til sammen dominerer disse utleierne nærmere 80 prosent av leiemarkedet. I denne samlingen finner vi mange slags utleiere. Noe er flinke og samvittighetsfulle, mens andre tar seg inn i boligen uten lov, leier ut boliger med mugg og skader, hyblifiserer for å maksimere utbyttet, eller bryter husleieloven selv om de vet bedre. Noen ting har de likevel til felles – de leier ut for å tjene penger. Noen bruker leieinntekten på å betale ned på boliglån, mens andre tar utbytte. Vi har en leiesektor som i stor grad er tilpasset utleieres ønske eller behov for å tjene penger. Utleierne har også noe annet til felles – de er sårbare for økonomiske svingninger. Og når inntektsgrunnlaget minker, så vil mange av disse slite, slik vi nå ser. Resultatet kan være at de selger seg ut av markedet, eller at de heller leier ut på AirBnb.
Prøv nå å se for deg noe annet
Du har vokst opp i hovedstaden og jobber som nøkkelpersonell. Foreldrene dine kan ikke hjelpe deg med egenkapital. Men likevel bor du godt, i en rimelig utleiebolig med høy kvalitet og evigvarende leiekontrakt. Du har stor selvråderett over hjemmet ditt. Du velger når du skal flytte, og du kan male stua eller henge opp et bilde uten å spørre utleieren om lov. Du kan spare penger til egenkapital, eller du kan prioritere helt annerledes. Du har frihet til selv å velge, og boligsituasjonen står ikke i veien for dine muligheter til å leve et godt liv. Vi trenger ikke å se lenger enn til København for å finne slike muligheter. 20 prosent av byens innbyggere leier en allmennbolig, drevet av et ideelt boligselskap der beboerne selv deltar i forvaltningen.
En allmenn boligsektor, slik NRK har skildret i saken om helsefagarbeider Jørgen Aanerud, er nærmest fraværende i norsk boligpolitikk. Store deler av sivilsamfunnet etterlyser nå politiske grep for å bygge opp en norsk allmennboligsektor. Arbeiderpartiet har programfestet å jobbe for en storskala satsning på rimelige utleieboliger i samarbeid med ideelle, men det ser regjeringen ut til å ha glemt. En slik sektor vil stabilisere utleiemarkedet og senke behovet for kontantutbetalinger fra stat og kommune. Men først og fremst vil den skape trygge og gode hjem til de av oss som står utenfor eiemarkedet.
Den norske leiesektoren er underdimensjonert. Det er ingen som ber om at de private og kommersielle utleierne skal forsvinne, men når leiemarkedet skal vokse, bør vi prioritere utleiere med et samfunnsoppdrag og uten profittmotiv. Allmenne boliger utgjør ingen trussel mot eierlinja. Derimot vil sektoren styrke og stabilisere byer og distrikter, og den vil gi flere leieboere mulighet til å spare til boligkjøp. Det er på tide å legge vekk de ideologiske skylappene og åpne opp for at leieboeres hjem kan være noe annet enn et investeringsobjekt.