Jeg overhørte en gang for noen år siden en politiker på venstresiden som skrøyt av sekundærboligen han hadde kjøpt seg for å tjene penger på utleie. «Når markedet først var sånn», hørte jeg han si. Jeg jobbet med norske krisesentre på den tiden og hadde selv erfart hvordan voldsutsatte kvinner ble værende på sentrene i lang tid fordi de ikke hadde noen bolig å gå videre til. Ofte gikk de tilbake til voldsutøver, kanskje spesielt om det var barn med i bildet.
I Norge i 2025 finnes det kvinner som er utsatt for vold, som blir boende med voldsutøver på grunn av det totale fraværet av en sosial boligpolitikk. Eller det finnes kvinner som ikke har råd til å skille seg på grunn av boligmarkedet. Å kjøpe seg bolig er blitt en sport der solidaritet er et ord som ikke eksisterer.
Sårbare kvinner og bolig
Vi har teoretiske forestillinger i dette landet om en sosial utjevningspolitikk som skal utradere barnefattigdommen, men vi stiller forbausende få spørsmål med det vi driver med på boligmarkedet. Der har vi godtatt prinsippet: Alle for seg. Det finnes knapt visjoner i boligpolitikken, det er boligutbyggerne som styrer gamet, ikke de som trenger et sted å bo. For mange av de aller mest sårbare kvinnene i Norge har det katastrofale konsekvenser.
I 2021 skrev jeg om dette i boka mi Morslinjer:
«Forskningen om vold i nære relasjoner setter dette inn i et sosioøkonomisk perspektiv: risikoen for at volden kan linkes til sosioøkonomiske faktorer som lav utdannelse, lav inntekt og arbeidsløshet, men også mannens yrkesstatus. I en sak på NRK fra høsten 2016 kom det fram at oljekrisen i Rogaland hadde ført til flere familievoldssaker, ifølge krisesenteret i Stavanger: Vi vet at vanskelige økonomiske problemer kan gjøre ting verre. En kan ha hatt mulighet til å kjøpe seg fri fra ting som alle par krangler litt om. Husarbeid, en har gjerne hatt barnepasser og to biler, og plutselig må en snu på hver krone. Hvis en da har et vanskelig forhold i utgangspunktet, blir det umulig å leve med for mange.
I et kanadisk eksperiment med borgerlønn, som pågikk i den lille byen Dauphin fra 1974 til 1979, var et av resultatene at innleggelsene på sykehus sank med 8,5 prosent under eksperimentets tid. Det blir i hovedsak forklart – av forsker Evelyn Forger, som i ettertid har sett på den sosiologiske effekten – med nedgang i bilulykker, vold i hjemmet og mentale lidelser. Det at sosioøkonomisk bakgrunn har en sammenheng med volden, er det liten tvil om.»
Barna på slep
Jeg separerte meg i fjor, og med en god dose flaks og tilfeldigheter fikk jeg akkurat kjøpt en tre-roms til meg selv og mine to barn. Hver måned bruker jeg nå rundt 65 prosent av lønna mi, en lønn som ligger litt under gjennomsnittet i Oslo, til å betale for leiligheten i drabantbyen. Det jeg har igjen må jeg bruke på studielånet mitt, mat og utgifter til barna. Det holder. Men bare så vidt.
Jeg handler det jeg kan brukt, og noen uker betaler jeg mat med Klarna, nåtidens krita. Derfor skriver jeg ikke lenger bare fordi jeg liker å skrive, jeg skriver også for å overleve økonomisk som alenemor. Det har jeg ikke tenkt å være flau over, fordi jeg vet at jeg ikke er alene i dette landet om å måtte ha en ekstra jobb for å betale for tilværelsen. Men jeg eier i alle fall boliglånet mitt. Hver gang jeg har skrevet om boligmarkedet får jeg meldinger fra andre fraskilte mødre som har flyttet rundt fra leiebolig til leiebolig med barna på slep. Det er det også andre som gjør:
– Jeg får meldinger fra aleneforeldre og enslige som må flytte inn i mikroleiligheter der barna ikke vil være hjemme, eller som må flytte fra nettverket sitt. Noen må flytte hjem til foreldrene sine, noen får selvmordstanker på grunn av økonomien, og noen blir værende i dårlige forhold fordi de ikke har råd til å gå fra dem, det uttalte «Helsesista» Tale Maria Krohn Engvik til en sak om boligsituasjonen på leiemarkedet hos E24 denne høsten.
Generasjonskløft og situasjonen på krisesentrene
Det provoserer meg når kvinne 50+ sier ting som «skatt på hytta må jo være veldig usosialt?». Jeg vet ikke helt om de forstår hvor rasende det gjør oss som så vidt klorer oss fast i en primærbolig? For ikke å snakke om alle dem som ikke en gang har det. Det har oppstått en generasjonskløft mellom nordmenn fordi boligpolitikken har blitt en blindsone hvor alle bare kjemper for seg selv og helt glemmer politisk tilhørighet.
På en måte betaler jeg boliglånet mitt med glede, fordi jeg slapp unna skrekkens marked: Leiemarkedet. Der befinner det seg akkurat nå rundt én million nordmenn. I høst kom en analyse fra Norges Bank som viser at av de omtrent 600 000 husholdningene som leier, har bare 10 prosent høy nok inntekt til å ta opp lån. En enslig helsefagarbeider i deltidsstilling hadde råd til kun 6 prosent av alle boliger i Norge, viser LOs Fagarbeiderindeks fra 2024. Og i byene er markedet enda tøffere enn ellers. I 2015 fikk halvparten av unge i Oslo hjelp av foreldrene til å komme inn på boligmarkedet. I dag gjelder det så mange som to av tre.
«Det er ikke en menneskerett å bo i by», skriver mann 60+ i kommentarfeltet. Og han har på en måte rett, det er det ikke. Men for mange foreldre som skiller seg i dag, har strengere krav om barnefordeling fra familievernkontor, NAV og domstoler gjort det veldig vanskelig å flytte ut av kommunen eller bydelen uten å miste omsorgsretten. Systemet vil sette barnets tilhørighet til nærområdet først, og ofte er det sånn at det da er far som blir sittende med styringsrett fordi det oftere er mannen som eier bolig.
Dette rammer også voldsutsatte kvinner med voldsom kraft. Krisesentrene i Norge har over noen år meldt om lengre botid på krisesentrene enn tidligere. Krisesentersekretariatet har sagt at en del av grunnen til dette er boligmangel. De finner ikke et sted å bo, rett og slett. Ofte har disse kvinnene også barn. Når vi snakker om barnefattigdom, er vi nødt til å forstå hvor den kommer fra, jeg tror en stor del av den kommer fra det usosiale boligmarkedet.
Det var bedre før?
Jeg bor i en ganske vanlig leilighet som har vokst tre hundre tusen i verdi på det ene året jeg har bodd her, bare et steinkast unna der besteforeldrene mine fikk flytte inn fra Nord-Norge i 1956 for en slikk og ingenting. Den gangen var drabantbyene i Oslo fortsatt et slags sosialt ørkenlandskap som skulle ta imot rusk og rask fra hele landet.
Etter krigen satte Norge seg ambisiøse mål for boligbyggingen, boligundersøkelser hadde vist at mange barnefamilier spesielt var trangbodde og derfor skulle det bygges større leiligheter til «en sosialt forsvarlig leie», maks 20 prosent av en gjennomsnittlig industriarbeiderlønn (De tusen hjem, 1996). Spol 80 år fram i tid og prosentsatsene er snudd på hodet. Om du bor i en storby som Oslo i dag og går på jobb som for eksempel sykepleier, er det ikke usannsynlig at den prosenten du før brukte på å leie, er det du har igjen å leve på totalt når du har betalt for bolig.
En gang i tiden hadde vi en «tredje boligsektor» med ikke-kommersielle, kooperative andelsboliger. En gang i tiden var Husbanken en generell byggelånsbank, ikke bare en slags velferdsetat med et veldig, veldig trangt nåløye. En gang i tiden hadde vi en sosial boligpolitikk som skulle sørge for et mer likestilt samfunn. Det vi har nå er et race mot bunnen som går i susende fart, og det er de mest sårbare blant oss som betaler prisen.
WHO anser bolig som en av de viktigste faktorene for menneskers helse, og at derfor bør boligpolitikken underlegges statlig regulering. I Danmark har de til en viss grad forstått dette. Der er en tredjedel av boligene prisregulerte «andelsboliger» og «almene» boliger. Sånn er det ikke i Norge. I tillegg til at det for mange er umulig å komme seg inn på kjøpemarkedet, bygger vi også smått. Oslo har igjen blitt en trangbodd by, sånn den var den tiden før vi bestemte oss for å løfte boligpolitikken fram som den viktigste sosiale reformen i vanlige folks liv.
Vi må gjenopplive den sosiale boligpolitikken
– Sosialpolitikken er spredt for tynt utover. Det er litt penger på en post og litt på en annen. Da mister politikerne helheten av syne, uttalte leder av FO (Fellesorganisasjonen) Marianne Solberg til Dagsavisen og etterlyste en egen sosialminister (en tittel som har blitt fjerna fra Tonje Brennas nåværende post). Jeg kunne ikke vært mer enig. Øverst på den hypotetiske sosialministerens liste bør boligpolitikken stå.
Det er spesielt mange kvinner som jobber i lavtlønnsyrker i landet vårt. En del av dem ender opp med hel og delt omsorg for barna sine etter et samlivsbrudd. For denne delen av befolkningen er det spesielt vanskelig å finne ut et sted å bo. Mira Ressurssenter for kvinner med minoritetsbakgrunn forteller at en del kvinner som kommer til dem sier at de heller velger å bli værende i en dårlig relasjon, fordi de ikke finner et sted å flytte. Om de finner en dyr leiebolig, eller mot formodning kanskje klarer å få seg kjøpt seg en liten leilighet, er prisen å betale vedvarende økonomisk usikkerhet. Levekårsstress påvirker så enormt mye av hvordan du er som menneske, ikke minst som forelder.
Det vet jeg fordi boka mi Morslinjer også handler om hvordan det sosioøkonomiske perspektivet ikke er et tillegg til volden mot kvinner, men en integrert del av den. Det blir en form for fortsettelsesvold. Boka forteller min mormors historie om vold i nære relasjoner, om å bli alenemor i en tid der skilsmisser omtrent ikke eksisterte. Men mormor bodde jo i Oslo på 60-tallet, og ble til dels redda av boligpolitikken på den tiden. Hun hadde OBOS, som fortsatt var et sosialt prosjekt på den tiden.
Den gangen var det selvsagt politisk at barnefamilier skulle ha et sted å bo. I dag er det å skaffe seg bolig først og fremst et privat anliggende. Det er vårt eget ansvar som privatpersoner. Så da sitter vi der på hver vår tue, og hvis du ikke klarer å oppfylle bolig-ansvaret for deg sjøl, så er du litt mislykka. Da må du sitte med skammen på egen hånd. Det må ta slutt! Å ha et godt sted å bo er mulig for alle i dette landet, om vi kommer sammen om det. Det personlige er fortsatt akkurat like (bolig)politisk.
Teksten er skrevet av Madeleine Schultz og ble først publisert i 2025 i tilknytning til Leieboerforeningens prosjekt; Samtaler om boligpolitikk, i heftet Er bustadpolitikken likestilt? Resten av heftet kan leses her: Er Bustadpolitikken Likestilt Web