Dagens lovgivning er for svak, og den bidrar til å gjøre leieboertilværelsen utrygg. Utleierne har for mye makt, og det er huller i loven som utnyttes av kyniske utleiere. Mange støtter opp om Leieboerforeningen, og særlig Forbrukerrådet har frontet denne saken i lang tid. Per i dag er det likevel høyst uvisst om regjeringen akter å følge opp.
Hele loven må gjennomgås
Regjeringen har så langt signalisert at de er åpne for å se på enkelte bestemmelser i loven som kan virke urimelige. Leieboerforeningen sier på sin side at dette ikke er nok. Husleieloven er utformet i en annen tid hvor det å leie ble betraktet som en kortvarig og midlertidig boform for studenter og økonomisk vanskeligstilte. I dag er situasjonen en annen – leieboergruppen øker og mange leier i mange år. Derfor må hele loven gjennomgås kritisk og bli mer forbrukerretta.
I sommer har debatten blitt mer spisset og høylytt, og kommunalminister Sigbjørn Gjelsvik (Sp) har blitt presset flere ganger på hvor han står i saken. Det virker nå klart at statsråden ikke ønsker en full revisjon av loven. Statsråden har uttalt at dagens lov fungerer godt for mange, og at Husleietvistutvalget fungerer som en sikkerhetsventil. Om dette er vi dypt uenige. Selv om Leieboerforeningen er glade for at HTU har blitt nasjonalt, og at terskelen for å melde inn saker til HTU skal være lav, vet vi at mange leieboere opplever det som konfliktfylt og skremmende å skulle klage inn sin utleier til en nemd. Dessuten lever mange leieboere i visshet om at utleier kan velge å ikke fornye leiekontrakten ved neste korsvei, for eksempel hvis leieboeren er «vanskelig». Samtidig sier politisk ledelse i kommunaldepartementet at regjeringen er villige til å vurdere saken nærmere i den varslede boligmeldingen. Boligmeldingen skal legges frem våren 2024. Dette innebærer at det ikke en gang er sikkert at det nåværende storting får saken til behandling før vi igjen skal gå til valg av nytt Storting. Vi mener dette smaker av uthaling og at regjeringen ikke tar leieboerne på alvor.
Dyrt, dårlig og utrygt
Arbeidet med å få en i gang prosessen som leder frem til en ny husleielov begynte i 2019 da Leieboerforeningen la frem en utredning for Kommunaldepartementet Om det norske boligmarkedet. Her var et av forslagene at hele husleieloven måtte gjennomgås.
Året etter kom Forbrukerrådet med en rapport om leiemarkedet som avslørte at situasjonen på leiemarkedet er kritisk. Leieboere bor dyrt, dårlig og utrygt.
Med Forbrukerrådet på laget klarte Leieboerforeningen å lobbe for at husleieloven ble tatt inn i regjeringserklæringen – Hurdalsplattformen som Ap/Sp legger til grunn. I plattformen skriver regjeringen at den vil «Vurdere Husleieloven som forbrukerlov og sikre leietakere mer stabile leieforhold.» Sentrale Ap-politikere beroliget Leieboerforeningen med at den noe spesielle formuleringen bare var en teknikalitet, og at regjeringen ville sette i gang arbeidet med en ny lov raskt.
Men slik gikk det ikke – formuleringen i Hurdalsplattformen forplikter ikke i det hele tatt, og regjeringen har vært påtakelig stille og uinteressert, og henviser til en fremtidig melding til stortinget. På vårparten i år fikk vi nok av stillheten, og Forbrukerrådet og Leieboerforeningen løftet igjen saken inn i den politiske debatten.
Mangler boligpolitikk
Gjennom en rekke debattinnlegg, kronikker og intervjuer har behovet for en ny husleielov igjen blitt løftet opp. I en kronikk i Nationen gikk Leieboerforeningen så langt som å hevde at regjeringen svikter leieboerne.
Utover sommeren kom det også meldinger om uvanlig heftig prisvekst i leiesektoren og ekstremt få utleieboliger på markedet. Media rapporterte daglig om krisa i leiesektoren, og til slutt måtte kommunalminister Sigbjørn Gjelsvik innkalle partene til et krisemøte. Her gjentok kommunalministeren at de kanskje må se på enkelt bestemmelser i lovverket. Gjelsvik var samtidig tydelig på at det viktigste politisk grepet er å hjelpe flest mulig inn i eiersektoren. Dette er etter vår oppfatning en politisk og faglig kortslutning – også boligeiersektoren lider under at leiesektoren ikke fungerer som den skal.
Etterlyser SV
I et debattinnlegg i Aftenposten 16. august etterlyser Leieboerforeningen et initiativ fra SV, regjeringens samarbeidspartner. SV har tidligere vært tydelig på at de vil ha en ny husleielov, og vi etterlyste tydeligere handling og politisk vilje til å løfte opp en lovrevisjonen. 23. august svarer SV på utfordringen i samme avis og skriver:
«Nå haster det å få kontroll på boligmarkedet. Å sette ned et offentlig lovutvalg for å utrede en ny husleielov bør være noe Ap og Sp prioriterer høyt. SV skal bruke enhver anledning til å presse på.»
Om SV mener alvor, så betyr det at vi kanskje kan få en løsning når regjeringen snart legger frem statsbudsjettet for 2023 og skal forhandle med SV for å få nødvendig flertall.
Hvorfor motstand mot ny lov?
Hva er årsaken til at regjeringen viser så stor motstand mot å komme leieboerne i møte med en ny lov? Kommunaldepartementet er ledet av en senterpartistatsråd. Senterpartiets lever med det mange vil kalle en distriktspolitisk tvangstrøye og leiesektoren kan lett defineres som et storbyproblem. Boligpolitisk er det også enklere å få oppmerksomhet rundt etableringsproblemene blant unge.
En annen medvirkende årsak kan være embetsverkets generelle motstand mot å sette i gang lovarbeid. Lover utformes og vedtas for å vare i mange år, og en lov er tilnærmet hellig inntil den gjør mer skade enn nytte. Husleieloven er en «ung» lov som ble vedtatt på slutten av 1990-tallet og bare har virket i litt over 20 år. Å nedsette et lovutvalg er en omstendelig prosess som krever ressurser fra departementet, som har mange andre omfattende arbeidsoppgaver som skal løses.
Satser på de folkevalgte
Heldigvis er det gjennom politikken det mulig å få til endringer som kanskje ikke alltid er like populære hos myndighetene. Leieboerforeningen konsentrerer seg nå mer de folkevalgte. Stortinget kan bestemme at husleieloven skal gjennomgås. Å utarbeide en ny lov er et rimelig og relativt enkelt tiltak for å skape et mer forutsigbart og bedre leiemarked. Vi tror de folkevalgte også er mer lydhøre for argumentet om at 1 million leieboere merker seg hvilke politiske partier som er opptatt av hva som skjer på leiesektoren og at leieboere kan mobilisere.