De største byene i Norge huser de rikeste og høyest utdannede innbyggere – og landets tyngste rusmisbrukere. Her er både de dyreste husene og de lengste ventelistene på kommunale boliger. I Oslo, Bergen, Trondheim, Stavanger og Kristiansand finner vi de rikeste og de fattigste, de beste mulighetene og de største utfordringene. Selv om utfordringene gjelder alle disse fem byene, står Oslo i en særstilling. Som en av våre informanter formulerte det: «Verstingene havner i Oslo».
Vanskeligstilte mennesker
På oppdrag fra Kommunenes sentralforbunds (KS) program for storbyrettet forskning har vi sett nærmere på de spesifikke utfordringene storbyer står overfor. Fra forskningsrapporten Storbyfaktoren vil vi fremheve ett funn: Storbyene har høyere andel vanskeligstilte mennesker enn vi finner i øvrige kommunetyper i Norge. Det i seg selv er ikke noe nytt, og storbyene kompenseres i de fleste tilfeller økonomisk for det økte presset dette medfører på en del velferdstjenester. Staten tar imidlertid ikke eksplisitt høyde for utgiftene til sosialboliger når ressursene fordeles.
Med «vanskeligstilte mennesker» mener vi økonomisk vanskeligstilte, som fattige aleneboende og fattige barnefamilier, ofte med flyktningbakgrunn, og sosialt vanskeligstilte, som rusmisbrukere, personer med psykiske lidelser og personer med rulleblad som gjør det vanskelig å finne et sted å bo. I kombinasjon med sterk befolkningsvekst over tid samt et presset eie- og leiemarked gir den høye andelen vanskeligstilte noen særskilte boligsosiale utfordringer for storbyene.
Nedbygging av institusjon
Som en konsekvens av at flest mulig nå skal kunne bo i egen bolig – et mål som i seg selv kan ha mye for seg, har antallet som ikke klarer å skaffe seg bolig på egen hånd økt. For mennesker som har utfordringer knyttet til rus- og psykiske lidelser, medfører nedbygging av institusjoner et større behov for tilpassede boliger og tett oppfølging. Dette innebærer for eksempel forsterkede boliger som tåler personer som «bor hardt» og boliger som er tilrettelagt for oppfølgingstjenester og bemanning.
Alle fem storbykommuner peker på et relativt stort behov for flere og bedre tilpassede kommunalt disponerte boliger, og våre økonomiske analyser viser at storbyene har høyere utgifter pr. innbygger knyttet til den boligsosiale sektoren enn øvrige kommunetyper. De områdene som i dag har høy tetthet av kommunale boliger er særlig eldre bygårdsbebyggelse i Oslo og Bergen. Disse boligene er dårlig egnet for mange av de nye målgruppene for kommunale boliger, og de er kostbare å bygge om. Det høye prisnivået i storbyene gir disse kommunene økte utgifter til å skaffe egnede boliger som kan disponeres av vanskeligstilte.
For sterk konsentrasjon
Slik vi ser det, er tiden inne for å se på finansieringen av boligsosial sektor på nytt, slik at alle typer kommuner, store som små, gis bedre muligheter til å gi likeverdige boligsosiale tjenester. Den sterke konsentrasjonen av kommunale boliger i visse områder av byen og samlokalisering i større bygningskomplekser gir mange steder boligmiljøet ekstra store utfordringer. Det er særlig dokumentert uheldige oppvekstforhold for barn og unge i kommunale boliger knyttet til utagerende beboere som sliter med tunge rus- og psykiatrilidelser. Dette gjelder alle storbyene, men Oslo og Bergen især.
Trenger oppfølgingstjenester
Forvalterne av kommunale boliger påpeker at manglende oppfølging av beboere gir synlige utslag i deres budsjetter for vedlikehold, vaktmestertjenester, sikkerhetstjenester og rehabilitering. Styrket oppfølging av bomiljø og enkeltbeboere kunne med andre ord ført til betydelig mindre slitasje på den kommunale boligmassen, og enda viktigere, gitt barn og unge som bor her og i nabolaget bedre oppvekstvilkår.
Dette vil igjen kunne bidra til å forebygge den typen problemstillinger NRK de siste dagene har tatt opp rundt rus og gjenger i Oslo øst. Gode oppvekstmiljøer og like muligheter uavhengig av bosted virker forebyggende, og i denne sammenheng er tiltak som kan motvirke sosioøkonomisk og etnisk segregasjon også svært viktige.
Mangler perspektiv
Mange sentrale fagfolk på det boligsosiale feltet påpeker behovet for en bedre forankring av boligsosiale hensyn når man bygger ut eller videreutvikler nye boligområder - fordi det kan bidra til å dempe sosioøkonomisk og etnisk segregasjon og gi bedre bomiljøer.
I realiteten viser det seg ofte krevende å få inn slike perspektiver i overordnet planlegging, og man mangler virkemidler for å sikre en god blanding av boligtyper og eierformer når man utvikler nye områder. For eksempel kan man spørre seg hvorfor Oslos nye og store Fjordby ikke har rom for kommunale boliger. Den politiske viljen til å benytte kommunal eiendom til boligsosiale formål er altså ofte lav, men varierer mye mellom byene.
Utilsiktet paradoks
Dagens boligsosiale politikk har noen paradoksale konsekvenser. En del boligsosiale virkemidler, som individuelle økonomiske støtteordninger og lokalisering av kommunale boliger, kan bidra til å segregasjon. Det skjer gjennom å styre vanskeligstilte husstander mot deler av byene som allerede har store levekårsutfordringer.
Det paradoksale er at man i neste omgang setter inn til dels kostbare tiltak for å bøte på de negative konsekvensene av segregasjon. Det skjer blant annet gjennom såkalte områdeløft. Områdeløftene har god effekt på flere felt, men har sjelden mandat til å faktisk gjøre noe med en av de viktigste faktorene; opphopningen av mennesker med store behov for tilpassede boliger og tett oppfølging – som i altfor liten grad får nettopp det.
Les kronikken her