Konsekvensene av å vokse opp i vedvarende lavinntekt er veldokumentert, sist i Arbeidsforskningsinstituttets nye rapport, Oppvekststedets betydning for barn og unge.
Det snakkes mye om løsninger for den kommunale boligsektoren. Styrket bomiljøtjeneste, områdeløftsatsing og piloter for alternative boformer er i seg selv gode tiltak, men så fremt husleia er høy og kontraktene er korte, er beboerne like fullt fanget i fattigdom, og i verste fall blir de presset ut – i sterk kontrast til Tøyenøftets hovedmål om å være et sted med gode og stabile bomiljø.
Eneste mulighet
Leieboerforeningen jobber tett med beboere i kommunale gårder i Oslo. Helt siden etterkrigstiden har vi klamret oss til eierlinja som den rådende boligpolitiske løsningen. De siste tre tiåra har boligmarkedet også vært markedsregulert, og etter at leiemarkedet ble deregulert i 1999, begynte også norske kommuner gradvis å innføre en markedstilpasset husleie på kommunens eget boligtilbud. I Oslo er det omtrent 11.000 kommunale boliger, og kommunen huser 25.000 beboere. De som får tildelt kommunal bolig i dag tilhører en gruppe spesielt sårbare mennesker. For mange av søkerne er kommunal bolig den eneste muligheten. De kan ikke stille depositum, eller de blir diskriminerte på det private leiemarkedet. Derfor er det viktig at kommunen har en egen boligmasse for vanskeligstilte.
Eierlinja - også for de vanskeligstilte
Men eierlinja gjelder også for vanskeligstilte. Nesten alle partiene på Stortinget legger vekt på at flere skal eie sin egen bolig. Men de høye boligprisene i kommunale boliger låser beboerne i fattigdom og gjør dem ute av stand til å spare opp egenkapital. For å bøte på husleienivået, subsidierer stat og kommune beboere med bostøtten. Statlig bostøtte gir penger i kassa til kommunen, mens den kommunale bostøtten er flytting av penger fra kommunen til beboeren og tilbake til kommunen. Men bostøtten er ikke treffsikker nok, som vi kan lese i dagens KK.
Kommunen har tatt grep
Den kommunale boligmassen i hovedstaden har et stort vedlikeholdsetterslep og et utfordrende bomiljøet. I Oslo har kommunen tatt grep. Bomiljøtjenesten er styrket, og det jobbes aktivt for å redusere vedlikeholdsetterslepet. Samtidig skal det kjøpes flere kommunale boliger, og i sum tror jeg dette vil føre til mer varierte bomiljø, bedre boliger og kanskje også bedre bomiljø. Jeg vil oppfordre kommunen til å redusere husleienivået i de kommunale boligene som en erstatning til den behovsprøvde bostøtten. I byrådserklæringen sies det at husleiepraksisen til kommunen skal gjennomgås. Nå er det på tide å følge opp. En redusert husleie i de kommunale boligene vil hjelpe vanskeligstilte beboere med å opparbeide egenkapital, eller til å få en bedre hverdag. Kommunen bør også forlenge leiekontraktene. Eldre leieboere bør tilbys tidsubestemte kontrakter. Andre kan for eksempel tilbys tiårskontrakter, og parallelt bør kommunens innsats for å hjelpe beboere over i private utleieboliger, leie-til eie eller boligkjøp, intensiveres.
Hvis du mener det er urettferdig at beboere i kommunale boliger skal motta denne formen for bistand, er det fordi boligen har forsvunnet ut av velferdstilbudet. Tallene fra Tøyen tilsier at at det er på tide å snu.
Dette innlegget er publisert i Klassekampen onsdag 30. august 2017