Debattinnlegg
Anne-Rita Andal, avdelingsleder bomiljø, Leieboerforeningen
I dag feirer vi leieboernes dag. Det visste du vel? Antakelig ikke, men helt siden 1986 har dagen blitt markert over hele verden. Den internasjonale leieboerdagen sammenfaller med FNs Habitatdag, som markerer boligen som et grunnleggende behov for alle. Habitatdagen fokuserer i hovedsak på boligutfordringer i byene, og det er nettopp i byene vi finner de største boligutfordringene og de høyeste prisene. Også i FNs bærekraftsmål ilegges hjemmet stor vekt. For en million nordmenn betyr det et hjem som ikke er ens eget, og der det er noen andre som legger premissene.
Her i Norge har vi vært skåna for ulikhet, fattigdom og nød i mange tiår, selv om ulikhetene har økt litt sånn i det stille de siste åra. Men nå trenger du ikke lete lenge for å finne nyhetsartikler om mennesker som sliter med å få endene til å møtes. Begrepet dyrtid, sist brukt på sekstitallet, er henta fram igjen, og renteøkninger, strømstøtte og innstramninger i privatøkonomien er plutselig samtaletema i lunsjen.
Boligutgiftene spiller en stor rolle i det privatøkonomiske puslespillet vårt, enten vi eier eller leier. Det er vært et stort press på vanskeligstilte leieboere for å kjøpe bolig, og vi i Leieboerforeningen er bekymra for hva som vil skje med lavinntektshusholdninger som nå befinner seg på eie-markedet når renta går opp. Vil de takle høyere boutgifter i tillegg til de høye strømpriser og den dyre maten? Og hva med vanskeligstilte leieboere? Den årlige KPI-reguleringa blir høyere enn vanlig denne gangen, og for noen er det også tid for alle leieboeres mareritt; «justering til gjengs leie». For vanskeligstilte leieboere i pressområder fører disse husleieøkningene til enda større fattigdom, og enda mer innsats for å dekke inn neste måneds husleie. Nye turer på NAV, nye søknader om statlig bostøtte, nye bekymringer og stressfaktorer. For ikke å nevne bekymringa over hvorvidt utleieren vil fornye leiekontrakten eller om du må lete etter et nytt hjem neste gang den treårige kontraktsperioden går ut.
Alt er ikke grusomt på leiemarkedet. Noen av oss som leier, gjør det fordi vi ønsker det. Kanskje fordi det passer best for akkurat meg, eller at det passer best i en periode av livet. Mange utleiere er hyggelige og flinke folk. Noen leier hos profesjonelle utleiere og er fornøyd med det, og en liten del av oss leier fra en ideell, ikke-kommersiell utleier. De fins det nesten ingen av i Norge. Selv den kommunale utleiesektoren med boliger til de aller mest vanskeligstilte, er organisert etter markedsprinsipper i de fleste store byene.
Men hvorfor har vi ikke flere ikke-kommersielle utleiere? Det er ikke lett å svare på, men her i Norge er boligen et investeringsobjekt, og tanken på å leie ut uten profitt er kanskje fjern når vi kan få så innmari mye profitt på bolig? Den ikke-kommersielle sektoren er i alle fall ikke understøtta av Husbanken eller gjennom planverket, og det er ikke lett å kjøpe opp tomter i pressområdene der en ikke-kommersiell sektor trengs, når ideelle aktører må konkurrere med kapitalsterke tomtekjøpere.
Men en og annen ideell utleier fins, og fra hovedstaden ser vi som jobber for en ikke-kommersiell utleiesektor med dårlig skjult misunnelse på nettopp dere i Trondheim. For Trondheim er den eneste byen i Norge som kan skilte med å komme i nærheten av en såkalt tredje boligsektor. Med sine 250 leieboere har boligstiftelsen på Svartlamon oppfylt bærekraftsmålene allerede. For ikke lenge siden utvida Svartlamon sin boligportefølje i samarbeid med Boligstiftelsen i Trondheim. Svartlamon overtok en blokk i Mellomveien, og i løpet av to uker kom det inn 90 søkere. Nå bor nærmere 40 barn og 50 voksne trygt og rimelig i blokka som er utstyrt både med fellesrom og beboerdemokrati.
Norge skal innfri FNs bærekraftmål innen 2030. Det betyr at alle i Norge skal sikres gode og trygge boliger til en overkommelig pris. For langt de fleste av oss oppfylles bærekraftsmålene bare ved å være på eiemarkedet. Men i dag leier én million nordmenn. Ikke alle disse er vanskeligstilte, men for de aller fleste leieboere gjelder et svakt oppsigelsesvern og utrygge leiekontrakter.
Leieboerforeningen kjemper for en ny husleielov som styrker leieboerens rettsvern, men veien dit ser ut til å bli lang. I mellomtida ser vi til Trondheim, som kan skryte av sine ikke-kommersielle utleieboliger som den eneste norske storbyen av sitt slag.
Så gratulerer med dagen, og vær glade for at Trondheim utpeker seg som den eneste norske storbyen som har noe å vise fram i 2030 når måloppnåelsen på det ellevte bærekraftsmålet skal evauleres.