Publisert som kronikk i Klassekampen 17.02.2021
Forfatter: Mari Løken, Leieboerforeningen
Illustrasjon: Elisabeth Skjelten
Uavhengig av de sammensatte årsakene til at nettopp denne familien ble kastet ut av hjemmet sitt i helga, viser hendelsen at systemet for forvaltning av den kommunale boligmassen ikke fungerer godt nok. Sterkt behovsprøvde ordninger i den kommunale boligsektoren, koblet med et altfor lavt antall kommunale boliger, fører til vedtak der personer og husholdninger i en utsatt posisjon på boligmarkedet «konkurrerer» om offentlige goder med andre i mer eller mindre utsatte posisjoner. De som kan vise til den mest utsatte posisjonen vinner kappløpet mot bunnen. Og hvis du, med et offentlig gode som en kommunal bolig kan være, greier å stikke hodet opp over vannskorpa og ta et par magadrag med luft og eksos, så står man i akutt fare for å miste godet igjen. Det bidrar til å holde folk nede.
Basert på dette vil det være mulig å trekke utallige konklusjoner om hva som vil være det beste å gjøre med den kommunale boligsektoren, avhengig av utgangspunkt og politisk og ideologisk ståsted. Det er viktig at vi nå løfter denne saken, ikke ut av proporsjoner, men ut av dette konkrete eksemplet, og over på systemnivå. Visst skal denne familien få hjelp, men det holder ikke å se kun på dette eksemplet og så gå videre. Problemet er langt større og bredere, situasjonen er uoversiktlig og mange ulike variabler spiller inn.
I etterkrigstiden hadde boligbyggelagene en sosial rolle i utviklingen av boliger i Norge. Dette var en generell politikk rettet mot det jevne lag av befolkningen, og innebar en massiv investering i nye boliger. Nå har de store boligbyggelagene blitt kommersielle aktører på lik linje med andre kommersielle tilbydere av boliger. Så lenge den kommunale boligsektoren er et knapphetsgode, et underdimensjonert antall livbøyer i et hav av synkende båter, vil husholdninger i utsatte posisjoner måtte konkurrere med hverandre om tilgang på det primære behovet som et hjem jo er. Og når tildelingskriteriene er grader av utsatthet, vil man måtte kappes om å være mest mulig utsatt. Boligsystemet, med et underdimensjonert antall kommunale boliger i et ellers svært kommersialisert og dyrt boligmarked, legger opp til en slags Hobbesiansk naturtilstand, en alles kamp mot alle om knappe goder. Det er ikke samfunnet tjent med.
Under nedstengingen av samfunnet grunnet korona har vi sett at de med de mest prekære arbeidsforholdene er dem som har vært mest utsatt for personlig økonomisk nedgang. En prekær arbeidssituasjon får gjerne også følge av en prekær bosituasjon. På midlertidige arbeidskontrakter vil det for eksempel være vanskelig å få innvilget boliglån, og man er henvist til et residualt leiemarked med korte leiekontrakter. Samtidig som arbeidsmarkedet blir mer og mer midlertidig og prekært, har den kommunale boligsektoren blitt mer og mer behovsprøvd. Det samme gjelder lån fra Husbanken. Den kommunale boligsektoren er slik ikke avskåret fra samfunnet rundt, og kan heller ikke behandles som det. En generell økende økonomisk ulikhet i Oslo vil påvirke en selektiv kommunal boligsektor, og dens handlingsrom.
Kommunale leieboere har aksjonert og krevd en stemme i det offentlige ordskiftet gjennom Boligopprøret. Det er også mange ressurspersoner i de heleide kommunale gårdene som har organisert seg i gårdstyrer, og som tar et stort ansvar for bomiljøet i sine gårder. Denne organiseringen trues av den permanente midlertidigheten som korte leiekontrakter og usikre boforhold fører til. Midlertidigheten kan også påvirke nabolagets og nærskolenes stabilitet i områder med mange kommunale boliger, og ellers høy andel leieboere.
Leieboerforeningen ser, i tillegg til å øke den kommunale boligmassen, et stort behov for å legge til rette for at beboere i kommunale boliger kan organisere seg og fremme kollektive krav. Som isolert individ i møte med systemet for kommunal boligforvaltning vil mange erfare en følelse av total maktesløshet. Med en sterk beboerorganisasjon, bestående av husholdninger fra både heleide kommunale gårder og innskutte kommunale boliger, vil man kunne få løftet fram problemstillinger som er reelle for dem det gjelder. Aller helst i god tid før politiet og namsfogden hamrer på døra. Det er både samfunnet og de kommunale beboerne tjent med.