Ti år med Leie-Lars

Han ble utropt til Oslos verste vaktmester og kunne ha sørget for at Leieboerforeningens "hovedfiende nummer en" Peter Batta, gikk på trynet over det glatteste fortauet i Tigerstaden. Lars Aasen brukte heller en hel natt på å hakke is. Han er nok altfor snill.

Av HULDA TRONSTAD

Publisert: I Hus&Hjem juni 2001

Han kommer inn i lokalet med svært høye skuldre, og vitner om at arbeidsmengden av og til er uhåndterlig. Nå har det vært møte i styrets arbeidsutvalg, møte med byrådssekretæren, møte med boligaksjonen, arbeidsmøte før årsmøtet. Og avsluttet med et fem timer langt debattmøte.

- Jeg vet ikke om jeg orker morgendagen, stønner han. Klokken er halv ti. Om kvelden, vel og merke. Det passet best slik. Å møte ham på kvelden, når de fleste av dagens plikter var gjennomført, og alle møtene gjennomlevd. I morgen skal han gjenoppstå. Det er dette han lurer på om han orker.

Med båten til arbeidslyst

De fleste i Norge tar ikke båten fra Nesodden i rushtida. Men hadde de gjort det, ville de sett en liten kar, noe tynn i håret. Det håret som er igjen er bustete. Kanskje har han allerede vært og matet kaninene eller kattene. I hvert fall har han sett til de fem hønene. (Spenningen ligger i om de tre som ruger, virkelig vil få fram kyllinger). Simen (5) er levert i barnehagen.

Vel om bord på båten kan Lars Aasen fordype seg i dokumentbunken. Om det er sol, snø eller regn, er husleietvister, budsjetter og stortingsmeldinger viktigere. Eller hva som egentlig skjer i de andre nordiske landene for tiden. Lars holder seg oppdatert på Nesoddenbåten. I tillegg til at han forbereder seg, bearbeider ting, og skriver referater. Tiden må ikke kastes bort til utsikten, eller til å nyte været. Selv om han nok gjør det av og til.

Han holder ut

I snart ti år har han stått på, argumentert, drøftet, kommet med innspill om boligpolitikk. Om Lars Aasen selv lurer på om han orker morgendagen, lurer folk rundt ham på det samme. Riktignok er det slutt på tider i Norge, da folk arbeidet for knapper og glansbilder. Men så mye å tjene på å arbeide i en svært liten og frivillig organisasjon, det er det vel ikke. Hvordan holder han ut å jobbe for Leieboerforeningen?

I det trøtte ansiktet dukker det opp et lite, forsiktig smil. Han super inn det øverste skummet i halvliteren, og tenker seg om. Akkurat da oppdager jeg at spørsmålet var forferdelig dumt stilt. Lars Aasen er ingen pamp, og vil aldri bli det. Det er gløden og interessen som alltid vil være drivkraften i denne mannen.

- Jeg har alltid hatt et sterkt sosialt engasjement.

Ti års frustrasjon

Daglig leder i Leieboerforeningen. Tittelen bærer heller ikke noen lovord om kanapeer og stetteglass, styrehonorarer eller opsjonsavtaler.

- Det er ålreit å sitte i en liten organisasjon som kan snu seg raskt. Vi er med og preger debatten, konkluderer Lars. Men han kjenner frustrasjonen etter ti års arbeid; den evige sannheten om at Ting Tar Tid, er både evig og sann.

- Jeg føler meg av og til som en omreisende i leiebolig.

Samtidig ser han at det i dag er bred enighet om at leieboliger er nødvendig. Det var ikke alltid slik. Og han ser også at det er lang vei fra å bli enige om noe, til å få noe konkret ut av det, at det virkelig blir flere boliger.

- Jeg tenker ofte at NÅ, nå skjer det noe spennende. Og så viser det seg at det ikke gjør det. Da bøyer Lars Aasen hodet og fortsetter. Og fortsetter.

- Han er så snill, sier de ansatte. Og holder som Aasen selv ut i jobben. For det gode arbeidsmiljøet han skaper veier opp for mange tusen ekstra de kunne fått i lønn andre steder.

 Okkupant i sitt hjerte

Lars Aasen har aldri okkupert et hus, men det har vært veldig nære på. Han hadde det han kaller en "perifer rolle" i den legendariske okkupasjonen av Skippergata på åttitallet. Det vil si, han hadde venner som var med. Han så kampgløden, fellesskapet og det spesielle nettverket.

- Det var et fantastisk samhold.

Egentlig, innerst der inne altså, kunne han nok tenke seg at Leieboerforeningen gikk inn for å tillate boligokkupasjon.

- Jeg skjønner at folk kommer til et punkt der ingen ting nytter. Jeg liker engasjementet og jeg har veldig stor forståelse for at de som faller mellom alle stoler føler at de er nødt til å aksjonere. Gjennom okkupasjon setter de også fokus på kjerneområdet vårt, sier Lars fornøyd. Og legger til at han driter vel i om de har grønt hår og nagler i trynet. I samme åndedrag er han godt fornøyd med Boligaksjonen, som har fått midlertidig tilhold i Leieboerforeningens lokaler.

- Jeg liker den uortodokse stilen.

I tillegg ser daglig leder Aasen at innsatsen hjelper, og at okkupantene i Boligaksjonen faktisk får til ting. At de møter kjemperespons og lager viktige nettverk for boligpolitikk. - De har guts. Jeg skjønner ikke at ikke flere ungdommer protesterer over de markedsstyrte husleiene. Folk kan jo ikke ha penger igjen til mat.

Lars skjønner at han ikke kan oppfordre folk til okkupasjon, men skjønner frustrasjonen og aggresjonen. Og berømmer samtidig motet til regjeringen når de ga økonomisk støtte til Boligaksjonen.

Katt og kaniner

Selv har bygutten Lars Aasen bortimot gjort småbruker av seg. I det lille sveitserhuset på Nesodden har han flyttet med sin Kirsten. I tillegg til minsten Simen på fem, krever også Nikolai (9) og Andreas (13) sin pappa til fulle. Når vannet forsvinner, bilen ryker eller andre ting går skeis som det altså gjør i de beste familier, skjønner Lars Aasen at livet på bygda ikke nødvendigvis bare er en dans på roser. Men når han henter inn nylagte egg, eller gir kaninene mat av det nye foret han hentet sammen med guttene på det nærmeste Felleskjøp-utsalget, da er lykken bortimot fullkommen.

- Det er gøy med låve.

En uttalelse som kanskje ikke hadde gått gjennom hadde den vært opp til votering på Leieboerforeningens årsmøte. Samtidig som om en del kanskje hadde vært mer fornøyd med et slikt botilbud, enn det dagens utleiere er i stand til å gi. Og er du hjemme hos Lars, har du mulighet til å oppleve elg, grevling, rev og rådyr. Musvåken som sirkler over tomta er spennende å følge med på. Ikke minst da den fikk unger i fjor. Og ungene ble i fyr og flamme den gangen de oppdaget gaupespor like ved trappa. Noe underlig er det nok å skreve over slike naturopplevelser om morgenen, for deretter å troppe opp på jobb idet pulserende Torggata.

Ville ikke knerte Batta

Lars Aasen har skaffet seg mange venner gjennom arbeidet i Leieboerforeningen. Fordi han er den han er. Han har en egen evne til å komme folk i møte, sier hans kolleger. Folk hører på ham. Han er ærlig. Måten han tar folk på, inngir tillit.

- De fleste mennesker er jo hyggelige. Du må bare treffe dem til riktig tid.

Folk sparer ikke på superlativene når de omtaler ham. Selv om han kan være noe distre, er det noe folk rundt ham tilgir . Riktignok må det legges til at hans samboer Kirsten  ikke har fått spørsmålet. - Jeg er ingen taktiker, i hvert fall. Taktikk forfjamser meg. Jeg klarer ikke å forholde meg til at folk driver ufint spill.

Men spørsmålet er; hvorfor knerta han ikke Petter Batta en gang for alle, den gangen han hadde mulighet?

Lars avviser momentant at han har noe usnakket med Batta. Men vil gjerne snakke om den isfella han fjernet for ham.

- Som ung student var jeg og en kamerat vaktmestere , i den samme gården der Huseiernes Landsforbund hadde kontorer før, forklarer Lars. Den vinteren kom det veldig mye snø og regn om hverandre. Han innrømmer glatt av verken han eller kameraten var blant de aller flittigste til å måke. De strødde vel heller ikke så ofte.

- Vi var kanskje rett og slett byens dårligste vaktmestere. Til slutt var det en haug med is på fortauet jeg ikke har sett maken til. Folk var nok litt sinte. Østlandssendingen intervjuet Huseiernes Landsforbund som sa at vi måtte være byens verste vaktmestere. Enden på den historien var at Lars og kameraten slet iherdig - hele natta gjennom med å hakke stålis.

Slik var det. Godheten tok ham den gangen også. Men det er den samme godhjerta holdningen som appellerer til journalistene i dag. Der Batta bruker kredittkort, bruker Aasen sine evner overfor journalistene. Det hevder i hvert fall enkelte journalister. Lars Aasen er rett og slett et unikt aktivum for Leieboerforeningen. Enn så lenge. For det skal mye til om han tar ti nye år i foreningen.